5 ting jeg lærte i Rio de Jeneiro

Jeg vokste opp i Barcelona i Post-OL æraen og lyttet ofte til mine foreldres historier om hvor stort det var for byen vår, sommeren 1992. Som barn drømte min lillesøster og meg om å delta på dette enorme arrangementet. For fire måneder siden ble hun kvalifisert til å delta i roing, og uten et øyeblikks nøling, pakket jeg kofferten for å oppleve at barndomsdrømmen endelig gikk i oppfyllelse.

Jeg var en uke i Rio og det var en av de beste opplevelsene i mitt liv. Her er fem ting jeg lærte av uken:

1. “UM MUNDO NOVO”

Mottoet for Rio 2016: “Um mundo novo” beskriver det perfekt. OL representerer en ny verden. Jeg hadde aldri vært i Brasil før eller vært tilskuer under OL. Men det var umiddelbart klart at byen hadde forvandlet seg til å ta imot utøvere og besøkende for en sommer ulik alle andre. Fra det øyeblikket du landet i Brasil, og fikk passet stemplet med Rios logo, til flagg og farger som dekket byen, denne “nye verden” var uunngåelig og veldig inspirerende.

2. VI GIKK ALLE MED LANDENE VÅRE…

Amerikanske og britiske fans hadde på seg sine flagg på alle tenkelige måter. Italienerne og Franskmenn gikk i blått; kanadierne, spanske og sveitsiske i rødt; nederlenderne i lys oransje; Kiwis i sort; brasilianerne i gult, og vel, nordmenn i vikinghjelmer, selvfølgelig! Nasjonale flagg var bokstavelig talt overalt: som kapper, hatter og t-skjorter, så uansett hva, visste du i utgangspunktet alltid hvor personen som satt ved siden av deg var fra. Det beste med denne svært synlige markeringen av nasjonalitet og kulturelt mangfold var at du startet samtaler med alle typer mennesker, vanligvis basert på det faktum at de hadde vært i eller bodd i ditt land eller vice versa.

3. …OG HEIET PÅ ET NYTT ET

Alle jublet for sitt eget land hver gang de hadde sjansen, selvfølgelig, det handlet om sport, først og fremst, og man omfavnet også land man hadde en viss tilknytning til. Jeg fant meg selv i å heie på Sveits hver gang jeg så en sveitsisk utøver konkurrere fordi jeg har bodd i Zurich de siste fire årene.

4. DET VAR OM Å GJØRE Å SAMLE FLEST PINS (IKKE POKÉMON)

Pins var Rios Pokemons og du måtte fange dem alle! Idrettsutøvere fikk pins fra sine land. TV-nettverk, partnere og IOC hadde også sine egne nåler/pins. Frivillige samlet dem som skatter. Man viste frem nålene på jakker eller luer og det var den beste samtale starteren jeg har vært vitne til. Veteran-samlere var på jakt etter sjeldenheter, mens nybegynnere var fornøyd med alt de fikk tak i – omtrent alle snakket om dem. Rundt i byen var det kjente steder hvor du kunne dra og utveksle pins.

5. …OG UTØVERNE SELVFØLGELIG

Idrettsutøvere var lettest å få øye på rundt i byen. De måtte bære sine offisielle nasjonale uniformer til enhver tid og situasjon etter åpningsseremonien på podiet. Folk stoppet søsteren min bare for å spørre henne hva hun konkurrerte i, og for å gratulere henne. Og i utgangspunktet alle utøvere – inkludert min søster – var glade for å bli stoppet og bedt om å bli tatt et bilde med. Inspirert av utøverne var det satt opp sports “stasjoner” av sponsorer over hele byen; fra sandvolleyball til jogging og surfing (som vil bli en olympisk idrett i 2020), alle syntes å elske det.