Sannheten om engelsk fotball

Fotball i England er en nasjonal identitet, en refleksjon av landet og dets posisjon i verden. Det er også et konstant emne for diskusjon, skuffelse og generelt hysteri for meg og mine landsmenn.

Som din engelske insider, din “fotball” fortrolige hvis du vil, tror jeg det er på tide å avsløre sannheten bak vår nasjonalsport.

Historien

Sporten går langt tilbake i England. Det er bevis på at det første utskårne bildet av en kamp i nærheten av middelalderens Bristol. De første dokumenterte fotballskoene ble båret av Henry VIII (husker du den fete kongen med 6 koner?) som bestilte et par til garderoben sin i 1526. I begynnelsen var sporten litt voldeligere enn den er i dag (det er en bekymringsfull mengde middelalderlige referanser til ødelagte armer og ben). Men i de siste årtier har fotballen vokst dramatisk fra sine rå og voldelige røtter til et raskt og teknisk spill som tiltrekker seg en ny generasjon av raske og dyktige spillere.

Denne utviklingen på banen reflekterer endringene som har skjedd i det engelske samfunnet. På 1970- og 80-tallet viste britiske fotballfans og politiet likhet med vold. Dette var en refleksjon av landets deindustrialisering og stigende arbeidsledighet. I dag er det litt annerledes og mer rolige tilstander med koselige, innbydende fotballstadioner fra Cambridge til Bournemouth.

Hvorfor fortsetter britene å tape?

Engasjerende debatter holdes i puber opp og ned i landet om hvorfor England alltid mister straffer til Tyskland. Nåværende argument går slik: Siden Premier League ble dannet i 1992, har tv-selskaper tjent milliarder gjennom kjøp av kringkastingstjenester. I stedet for at fortjenesten deles, har private selskaper tatt over alle tidligere lokalt eide klubber og brakt inn spillere fra utlandet for å øke den engelske fotballens internasjonale appell. Så, ikke mer grassrot finansiering og ikke noen lokale talenter.

Forklarer dette de savnede straffene? Kanskje ikke, men det vil åpne opp en livlig samtale for deg under ditt neste besøk til Storbritannia.

Rivaliseringen i engelsk fotball

Inntil ganske nylig hadde vi engelskmenn en stor vrangforestilling at vårt landslag hadde flere gode rivaler, for eksempel Tyskland og Brasil. Selvfølgelig er dette helt komisk, da begge disse lagene (selv om jeg hater å si det) er i en annen klasse og sannsynligvis har ingen anelse om at vi faktisk hadde en “rivalisering.” Vår eneste legitime rivalisering er mot Skottland, Auld Enemy, “et internasjonalt spill som er den eldste rivaliseringen i spillets historie”.

Fotball ER engelsk kultur

Den såkalte “Golden Generation”, som består av Michael Owen, Steven Gerrard, og Mr. Beckham, er kanskje over, men fotball vil fortsette å være et ukentlig ritual for britiske ungdommer og foreldre opp og ned i landet.

Innenlands FA Cup-netter, hvor fattige, lavere liga lag forsøker å spille mot Chelsea, Arsenal og Manchester United, og ukjente menn  har sjansen til å score et mål som vil sette deres navn i den engelske fotballhistorien, er det som motiverer oss. Det vil alltid være noe magisk ved en kald høstnatt, i midten av oktober, der man står med en biff- og løkpai i hånden og ser på at Oxford eller Cambridge United blir dunket 3-0 av en strålende Brighton spiller.