My Journey to America

Jeg ser ned på den alt for fulle kofferten. Det er like før til avgang. Om litt over en time så er jeg på vei til flyplassen. Hva har jeg egentlig satt meg selv ut for? Hvordan har jeg tenkt å klare meg uten alt og alle jeg har her hjemme? Hvordan skal jeg klare å komme meg om bord på flyet uten å knekke totalt sammen?

Den siste uka før jeg reiste fra Norge var preget av mye følelser og tanker. Det å reise fra alt og alle du kjenner er ikke bare bare. Å stå på flyplassen og ta en siste farvel med foreldre, bestevenner og i mitt tilfelle, kjæresten, uten å la en eneste tåre falle, det er umulig. Ikke misforstå – jeg hadde utrolig lyst til å reise. Jeg kunne ikke vente med å komme meg til Statene!

EF Language & Culture Camp

Jeg startet året mitt med å dra på EF Language & Culture Camp. Reisen tok rundt 17-18 timer når vi regner med venting på flyplasser og transport til camp osv. Flyturene var ikke så ille, og vi var rundt 60 norske EF studenter som reiste sammen, så vi hadde alltid noen å snakke med, – ingen var alene. I det vi ankom Muhlenberg College, vårt nye hjem for de neste 10 dagene, var Ambassadørene klare og ønsket oss en flott velkomst med mye heiarop og glede. Det var allerede veldig godt å komme fram og dette gjorde det enda bedre.Vi hadde fast opplegg hver dag med 4 skoletimer og aktiviteter. Vi hadde også tidenes største og beste vannkrig. Bare se for deg 200 ungdommer løpe rundt og kaste vann på hverandre i hytt og pine. EF sørget også for at vi fikk opplevd en ekte baseball kamp, volleyballturnering mellom ”skolene” (vi var delt opp i 4 forskjellige High Schools), minigolf, og en HEL dagstur til NYC med sightseeing og shopping.

Første møte med Vertsfamilien!

Når jeg satt på flyplassen i Minneapolis surret tankene rundt i hodet. Hvordan ville familien reagere? Ville de kjenne meg igjen? Hva skulle jeg si? Hvordan skulle jeg oppføre meg? Ville de gi meg en klem? De tok meg svært godt imot! Den første uken tok de meg med til et lake house i Minnesota som familien har pleid å dra til i over 50 år. Hadde en utrolig koselig uke og det var en fantastisk måte å bli kjent med familien på. Møtte også onkel og tante, barnebarn (har tre vertsbrødre som alle er 30+) og en del venner! Så tok de meg med på turtleraces, til Longeville som visstnok er The turtle race Capital of The World. Ellers slappet vi bare av, dro ut med båt, fisket, spiste smores ved bonfires etc. – couldn’t be more American

Nebraska, my Dearest home!

Jeg bor i Hickman, right in the middle of nowhere. Det ligger 15-20 min fra statens ”hovedstad” Lincoln, så er ikke så ille da. Men jepp, skolen er midt ut på landet, omgitt av maisåkre og gress. Holdt egentlig på å avbestille turen da jeg fikk vite jeg skulle bo i Nebraska, fordi alle rundt meg hadde en så negativ holdning til Nebraska, men gjett om jeg er glad for at faren min  fikk litt vett i meg! Nebraska, I’m loving you! Første skoledag var jeg et vrak. Aldri i mitt liv har jeg vært så nervøs før, men det gikk kjempebra! Folk er så utrolig hyggelige og imøtekommende her at det ikke er noe problem! Tok ikke lange tiden før folk ville finne på ting med meg heller.

Hvorfor reise med EF

EF er en fantastisk organisasjon. De ansatte er noen av de skjønneste personene noen gang, og de gjør virkelig sitt beste for at du skal få det best mulig. Jeg stortrives med vertsfamilien min. Vi er en perfekt match og de er fantastiske folk. Tror alle kjenner seg igjen i at når de søkte så hadde de sine ideer og tanker om å dra til California eller Florida og bo sør i landet med mye sol og varme et helt skoleår. Må ærlig innrømme at det til tider var litt kjipt å tenke på at jeg skulle til Nebraska, men når det kommer til dagen du skal reise så vil det være spennende uansett!

Det er tross alt folkene og opplevelsene der du er som gjør året ditt til noe helt unikt. Jeg ville ikke byttet ut Nebraska mot noe. Flere ganger har jeg tatt meg selv i å ha tårer i øynene fordi jeg vet at dette er den eneste sjansen jeg har og det er over før jeg vet ordet av det. Jeg kan sitte i bilen og se utover det flate landskapet fullt med maisåkere og noen trær og tårene kan komme pressende på. Jeg elsker dette livet. Ja, jeg har kjent på følelsen av savn, og det er ikke lett. MEN jeg får så utrolig mye igjen av hele dette året. Jeg vet at dagen jeg reiser ifra alt dette, så vil jeg ha vært igjennom så utrolig mye som jeg aldri kunne vært foruten.

Carmen Hopen, USA, High School Exchange Year